AULA
AULA
Jeg brækker mig
når jeg går på Aula
og ser bortføreren lege
at hun er mit barn i mors sted
Som var han en dukke
og hun hans dukkefører
Jeg får det skidt
når jeg ser klakørerne
træde op med navn
og banale bekymringer
som de ikke under mig
Jeg kaster op
i lårtykke stråler
og får det med varme
over selvgodheden
selvtilstrækkeligheden
og legen om
at jeg er død og borte
som de alle leger
mens jeg står lige her
lyslevende og i sorg
